Vi burde være stolte av å ta utdanning i Volda. Men skal vi si oss fornøyde?

Det plager meg at vi forveksler stolthet med det å være tilfreds.

La meg være tydelig fra start; Jeg henger ikke med det velkjente ‘nebbet’. Riktignok er jeg fornø-, nei, stolt av å ta en bachelor i journalistikk akkurat her! Høyskolen kan faget. Vi lærer en del av journalistikken som er helt elementær for å overleve i bransjen, og attpåtil for at bransjen skal overleve med oss. Til en viss grad. 

På høyskolen blir vi dyktige i rammene, med presseetikken som den mest stødige. I tillegg er vi gode på å produsere. «Ingen har så mye praksis som Høgskulen i Volda», har jeg hørt. Det er også en stødig ramme.

Men rammene har som oftest et bilde å pryde.

Med en bachelor i journalistikk står rammene tomme.

Vi kommer nemlig til et punkt der vi må se lenger enn etikken. Som journalister er vi nødt til å forstå og formidle det store bildet. ‘Vi skal speile samfunnet’. Idealet er direkte kopiert av den anerkjente aktøren Daily Mirror. Washington Post tar viktigheten et steg videre med slagordet; «Democracy dies in darkness». Pretensiøst, men journalistikk er altså mer enn etikk. Det får meg til å undre:

Hjelper det å lære hvordan man produserer journalistikk uten å ha kjennskap til hva man skal skrive om?

Til denne balansen holder ikke høyskolen mål. For å være ærlig, så vet jeg ikke om det er deres oppgave i det hele tatt. Det som likevel plager meg, er høyskolens eget pensum rundt nettopp dette. Høyskolen advarer mot såkalte «allroundere». Dette er i bunn og grunn journalister uten spisskompetanse innen andre fagfelt enn journalistikk. «Allrounderne» skriver litt om alt, men viker unna sårbare tema som innvandring og religion, i frykt for å tråkke på noens tær. «Allrounderne» er så gode på etikk at de frykter tematikk.

Konsekvensen av det hele er at det oppstår tematiske blindsoner – viktige tema som ikke får dekningen den behøver. «Democracy dies in darkness» er kanskje ikke så pretensiøst likevel.

Det høyskolen advarer mot er helt riktig, vi bør ha færre «allrounderne». Men er det ikke paradoksalt at høyskolen produserer journalistene de selv kritiserer? Den eneste kompetansen jeg får, annet enn etikk og fremgangsmåte, er generell samfunnsforståelse med faget «innføring i norsk samfunnsliv». Jeg er på vei til å bli en «allrounder» selv.

La meg male et annet bilde. Jeg stiller til intervju hos Aftenposten for en stilling som teateranmelder. Kompetansen min består av en bachelor fra Høgskulen i Volda, samt interesse for teater på hobbynivå. Til intervjuet etter meg, stiller konkurrenten min. Kompetansen hennes består av en bachelor fra teaterhøgskolen i Oslo. Who’s gonna win?

Du kan si at det er et banalt eksempel, men i journalistikken trenger vi faktisk spisskompetanse. I enkelte jobbsammenhenger blir det David mot Goliat. Det er ikke nødvendigvis slik at de utdannede journalistene blir de beste journalistene, er det jeg prøver å si. Det er ikke en beskyttet tittel en gang. Blir jeg utkonkurrert i mitt eget yrke?

Se til journalistene og redaktørene som har innflytelse i norsk presse. Trine Eilertsen i Aftenposten, Gard Steiro i VG, Lars Nehru Sand i NRK og ikke minst o’ store Jesper Mathisen i TV 2. Hva er fellesnevneren? Jo, de er samfunnsvitere, siviløkonomer og tidligere fotballspillere – ikke journalister.

Selv om jeg ikke nødvendigvis mener at høyskolen har ansvaret for å skape en fullverdig journalist, så tror jeg det finnes tiltak eller justeringer. Uten at jeg skal framstå som en bedreviter med flink-pike syndrom, så vil jeg slå et lite slag for mer skole. Det høres dumt ut, men dummere er det at vi har sommerferie i midten av mai. Høyskolen har tid og bør i det minste prioritere å få oss på rett vei mot en spisskompetanse. Det kan være et enkelt valgfag, med veiledning innen populære journalistiske grener. Jeg nevner krimjournalistikk, næringsliv, økonomi, sport, kultur, politikk osv. God opplysning, som jo er det vi etterstreber, krever at skribenten kan det den skriver om, også i fremtiden.

Jeg kan forstå at med en spisskompetanse, så ryker samtidig tillitsvervet. «Allrounderen» har nå i hvert fall evnen til å vurdere saker fra et mer objektivt standpunkt, nettopp fordi hen ikke kan nok om det til å ha en mening i forkant. Tillitsnedgangen i norsk presse handler først og fremst om troverdighet til journalisten, ifølge rapporter fra Medietilsynet. Det har ikke bare med objektivitet å gjøre, kunnskap veier også tungt. Her har vi en jobb å gjøre, selv etter en bachelor i journalistikk.

Ja, det hviler et stort ansvar på våre skuldre. Vi skal være stolte som tar på oss oppgaven, men det krever at vi selv må ta det hele et steg videre. Vær stolt, men ikke si deg fornøyd for fort!

Jeg inviterer herved til motsvar. La ballen rulle.