Treningsaktiviteten for deg som vil prate mye, og trene litt

De som har buksa full av det som tilsynelatende er mel-rester fra surdeigsbaking, eller flere tusen kroner med kolombiansk morropulver? De henger nøklene i overdimensjonerte karabinkroker i beltet, og drikker vann fra latterlige store vannflasker med dritmange klistremerker på. De ser som regel ganske blide ut, og flere av de er i superform. Men jeg ser dem aldri på Family. Jeg går for såvidt ikke på Family jeg heller, men jeg tror ikke de er der hvert fall. Hva er hemmeligheten? Svaret lå i nevnt pulver, og en ganske interessant fritidsaktivitet. 

Hva er greia?

Jeg tar en prat med Thor Rune Ustad, mediestudent i Volda med nettopp den klesstilen jeg innledningsvis beskrev. Han sier han kan hjelpe meg med å forstå disse rare folka, pulveret på buksa og hvorfor de er så sterke. Hva er greia? Driver de med en hemmelig form for trening? Er det yoga, fjellturer eller meditasjon det går i? 

Men for å være helt ærlig med dere, så vet jeg faktisk hva det går i. Jeg prøver å få litt gravejournalistisk effekt på teksten min. Sånn som monologene på «Helene sjekker inn». 

Sannheten er at jeg har den samme strikkelua, og jeg prøver vel kanskje å identifisere meg litt med denne indie-formen for trening selv også.

Det er selvfølgelig klatring det er snakk om. Eller nærmere bestemt; buldring. En mer intens form for klatring, der rutene er kortere, men til gjengjeld mer fysisk krevende. Klatringens svar på sprint. Lavere vegger med madrasser på bakken istedenfor tau som fallsikring. En treningsform litt utenom det vanlige, ofte med en sosial vri. 

Hva er det hvite pulveret?

Da jeg møter Thor Rune har han på seg nettopp slengbukser i tillegg til en flanellskjorte jeg tar en råsjans på at er fra Brukten. Det hjelper på stereotypen jeg prøver å underbygge.

Jeg begynner med det viktigste:

- Hva er det hvite pulveret? 

- Hehe, kalk. Eller magnesium, det gjør at man ikke blir så glatt på hendene om man skulle svette under klatringen. Fort gjort å få det på buksa.

Thor Rune ler litt av det dumme spørsmålet, ikke bare fordi det er åpenbart, men også fordi han vet godt at jeg vet hva kalk er. Jeg stjeler jo fra posen hans to ganger i uka nede i hallen. 

- Hvorfor er du så godt trent?

Thor Rune ler igjen, det er ikke så ofte jeg innrømmer det høyt for ham, men nå er settingen annerledes, intern macho-konkurranse må legges til side. 

- Nei, klatring er jo god trening da. Egenvektstrening der en utfordrer kroppen til å være sterk i ulike posisjoner. 

Føles ikke ut som trening

Mens vi sitter rundt kjøkkenbordet drar han kneet over hodet, og bøyer de lange armene på en måte som minner smått om hu jenta i the Exorcist som krabber baklengs ned trappa. Det gjør han for å demonstrere det varierte bevegelsesmønsteret i buldring. Joda, han ser ut til å være bevegelig. 

- Også er det jo gøy da, og da føles det ikke ut som trening. Man blir utfordret av de ulike rutene, og man blir nødt til å ta i litt for å komme seg opp. Noen av rutene må man bruke flere økter på å klare også, og det blir man jo sterk av.

Vi blir sittende å snakke litt om miljøet og mulighetene for å drive med buldring her i Volda. 

- Det er en klatrehall rett her nede ved campus, og en litt større hall i Ørsta. Begge drives av Sunnmørsk klatreklubb, og det er forholdsvis gode studentpriser. Drop in koster ca en hundrelapp, og man kan låne sko dersom man ikke har egne. De er nesten like rare som bowlingsko. Vil man buldre utendørs er det knallbra ute på Flø, i nærheten av Ulsteinvik. Da tar man meg seg flyttbare madrasser fra hallen her, finner en venn med bil og legger de under steinene man vil klatre på! Ta med mat og en høyttaler, og gjør en dag av det. Veldig gøy! Men begynn gradvis, på noen av steinene blir det fort langt ned. 

Løse en "gåte"

Det er ikke bare i Volda buldring er poppis. I de store byene spretter det opp hippe klatresenter med kult interiørdesign og dyre kaffemaskiner. Buldring er i ferd med å bli en folkesport, og både Thor Rune og undertegnede har noen tanker om hvorfor. 

Først og fremst, så er det veldig sosialt. Når man buldrer må man løse en «gåte». Og klatrer du sammen med noen, blir det naturlig å prøve å finne løsningen sammen. Kanskje er løsningen lik for de du klatrer med, kanskje er den helt annerledes. Den eneste fasiten er å komme seg opp. 

Det er ofte nødvendig (eller bare ganske digg) med lange pauser mellom forsøkene, og da blir det jo fort litt prat. Gjerne om klatring, men veldig ofte om helt andre ting. 

Lett å komme i prat

- Jeg har hørt at buldring kan være en ganske fin dating-arena. Er du enig der eller?

Jeg smiler litt lurt til Thor Rune, i påvente av reaksjonen hans. Jeg kjenner han som sagt godt fra før, så litt skittent spill med den private informasjonen jeg sitter med. Mulig det bare er god journalistikk. Han ler og rødmer litt. 

- Joda, det er jo som sagt ganske sosialt. Det er lett å komme i prat med folk på klatresenteret. Folk har sjeldent musikk på øra, og man kan snakke om rutene. Ofte holder man på i de samme områdene uavhengig av nivå, så da møter man alltid folk. 

-Og så kan man jo vise frem litt skills da, sier han litt lurt. 

Mangler organisering

Vi prater mer om klatremiljøet her i Volda. Hvordan er miljøet, og hvem er det som buldrer i studentmiljøet?

 - Det er kanskje litt typisk at det er friluftsliv-studenter som holder på, men det dukker opp folk med alle mulige bakgrunner. 

- Hva mangler klatremiljøet i Volda?

Vi er begge ganske enig; En organisert studentgruppe med faste treningstider. Men ingen trener eller øvelser. Sosialt og for gøy. Litt som de ultrapopulære løpeklubbene som dukker opp overalt. Men uteløping er det for dårlig vær til (og det er skikkelig slitsomt å løpe), så vi trenger et lavterskel-opplegg med fokus på å være sosial rundt buldringen. Nå som studentene i Volda har hørt hvor bra buldring er som sjekke-arena, er jeg knallsikker på at folk vil dukke opp. Kanskje er det studentforeningen Natura som må på ballen her? 

- Og de bør ta med kaffe.