Jeg har bare en ting å si: Dra til fjellvette!

Vanligvis når jeg skriver kronikker så føler jeg på ekte at jeg har rett. At sinnet mitt bobler over for en sak jeg selv mener er idiotisk at folk gjør. Denne gangen vet jeg at jeg tar feil – men her er vi. Jeg er fremdeles like sint. 

Jeg hater å gå tur. Jeg hater hvordan alle reagerer når man sier man hater å gå tur. Jeg hater å hate tur. Mest av alt hater jeg reaksjonene til folk – faktisk mer enn å skulle dra seg opp et fjell med en sekk fylt av sand. Selv om jeg vet alle godene tur gir for et menneske. 

Når du sier at du hater tur, ser folk på deg som om du nettopp har sparket en Golden Retriever, mens du spiser en lakris-is. Det er som om jeg har brutt hele Norges grunnlov. Tror folk hadde sett mindre skuffa ut om jeg sa jeg aldri har sett Senkveld. Eller var fra Sverige. 

Går man fjellturer for å få "clout" i Volda?

Flytting til Volda hjalp heller ikke. For i Volda elsker folk én ting mer enn studentrabatt: å gå opp et fjell. Det er nasjonalsporten her. Folk hiver seg opp Rotsethornet en søndag, enda de åpenbart ikke liker det. Jeg nekter å tro det handler om den flotte gåturen, det handler om storyen. Å ha en selfie fra toppen er Voldas svar på å få stempel i passet. Og hvis du spør hvorfor de gjør det, sier de alltid: «For utsikten.» Som om vi ikke har internett og kan google fjell. Min teori er at de ønsker å kunne drikke på Voldas Drikkelek. 

Og la oss snakke om selve turkonseptet. Å gå opp for så å gå ned igjen? Hva er greia der? Vi snakker timer med svette, pesing og fare for liv og lemmer – for hva? For å kunne snu og gå tilbake samme vei? Det er som å betale dyrt for å sitte i en karusell som bare går oppover og så kaster deg ned igjen i sakte film. Og når du endelig er nede, står de der og klapper deg på skuldra, som om du har gjort noe imponerende. Hva med en aktivitet hvor slutten faktisk gir deg noe? Som en badestamp, en kald pils, eller et pizzabord.

Er det så rart at jeg ikke liker å gå på tur?

Og gudene forby at du er den bakerste på turen. Der finnes det ingen nåde. Ingen pause for oss som peser etter, ingen tid til å finne pusten eller spørre seg selv hvorfor man meldte seg på dette torturregimet i utgangspunktet. Det er alltid noen i front som marsjerer som en fjellgeit med en blodtrimma turbo. «Vi må holde tempoet oppe,» sier de, og skylder på værmeldingen. Hva med å holde meg oppe? Det er aldri noen som venter, aldri noen som sier: «Du vet hva? Vi tar en liten pause for å la folk nyte øyeblikket.» Neida. Opp, opp, opp! Og så ned igjen, med kramper i lårene og null verdighet. Det «ærnte» gøy det – som vi sier på god gammel fredrikstaddialekt. 

Misforstå meg rett: Jeg hater ikke natur. Jeg elsker å være ute. Gi meg en kano, en sykkel eller en badedrakt, og jeg er lykkelig. Men fjellturer? Nei takk. Jeg melder meg ut. Jeg vil heller sitte hjemme og se Netflix-skjermsparer med fjell på. Der kan jeg i det minste pause når jeg vil.