Hvorfor synes jeg det er så ille å være gammel?
Merker jeg at jeg er eldre? Ja. Er det jeg som har mest fokus på det? Ja.
Debatt - dette innlegget gir uttrykk for skribentens eigne meiningar.
Det er viktig å påpeke at jeg overdriver denne opplevelsen litt for gøy. Overdrivelse er mitt virkemiddel. Jeg har i etterkant funnet ut av at det er andre i klassen min som er eldre enn meg. Jeg håper ikke at dere tar dette til dere, jeg skriver kun om mine egne personlige erfaringer og mener ikke at dere er gamle!!! Kanskje dere kan kjenne dere igjen i dette, eller ikke.
Jeg fyller 26 år om litt under en måned, og begynte på journalistikkstudiet denne høsten. Medstudenter legger lite vekt på at jeg er syv år eldre enn noen av dem, i hvert fall utad. Selv har jeg lagt altfor mye vekt på det. Det har gjort at jeg har vært nødt til å reflektere rundt det. Hvorfor synes jeg at det er så ille å være gammel?
Jeg har delt opplevelsen min inn i tre faser
Fase 1: I starten hadde jeg et stort behov for å påpeke alderen min til alle jeg snakket med. Absolutt alle. I noen tilfeller tror jeg at jeg sa alderen min før navnet mitt. Jeg tullet også mye med det. Andre skulle ikke snakke om at jeg var gammel, jeg kunne likeså godt påpeke det selv. Jeg har kommet frem til at det var en slags forsvarsmekanisme som ikke gjorde meg noen tjeneste. Jeg vil si at jeg nesten har sluttet med det, men jeg går på noen smeller i ny og ne. I am working on it. Jeg vil heller at folk skal snakke om at jeg er gammel, istedenfor å snakke om hun gamle som sier til alle at hun er gammel, og lager en utrolig stor greie ut av det.
Fase 2: jeg gikk igjennom en liten krise. Det var egentlig ikke så utrolig dramatisk, men la meg forklare. Jeg begynte å tvile på studiene, og tok det litt tungt at jeg var gammel. Jeg tenkte på om det var lurt av meg å begynne på en ny bachelor. Jeg hadde tross alt en fra før av som jeg kunne bruke til noe konstruktivt (snikskryt). Jeg satte spørsmålstegn ved om jeg kom til å få meg noen venner, og følte meg som en forvirret 26-åring som burde få livet sitt på stell. Oppsummert var det god gammeldags overtenking som ikke fikk meg noe sted. Jeg bestemte meg for å slutte med det.
Fase 3: I denne fasen måtte jeg gå en runde med meg selv. Jeg konkluderte med at jeg måtte stå støtt i alderen min. Tenke på de positive sidene ved det. Jeg har erfaring, har studert før (utrolig viktig å nevne!!!) og lært av det. Personligheten min er mer enn bare alderen min. Det samme gjelder mine medstudenter. Vi mennesker er mye mer og kan lære av hverandre. Denne fasen bar preg av høyere selvtillit. En god refleksjon med andre ord. Jeg har nå kommet til et punkt der jeg ikke har behov for å forsvare alderen min i alle settinger. Jeg lager litt humor av det i ny og ne, mest fordi jeg synes det er morsomt selv. Sannsynligvis er jeg den eneste som synes det er morsomt, men det må jeg bare stå i.
Her føler jeg på FOMO
Videre har jeg reflektert litt over hvordan jeg har utviklet meg på denne måneden i Volda. Da jeg kom hit var ikke FOMO (fear of missing out) lenger et konsept for meg. Jeg hadde ikke følt på FOMO på mange år, men heller en glede av å gå glipp av ting. Jeg tenkte at det var karakterbyggende å ikke ha behov for å være med på alt. Men! Her føler jeg på FOMO igjen. Jeg har til og med blitt med ut, selv om jeg har hostet, og hatt feber. Hvor lurt det var kan jeg igjen reflektere over, men det gidder jeg ikke å ta her. Begynner jeg å eldes bakover? Er jeg den nye Benjamin Button?
Levd som en bestemor
Mange synes kanskje jeg overdriver nå (jeg gjør jo for så vidt det), men jeg har faktisk levd litt som en bestemor de siste to årene. Her er to eksempler:
En venninne hjemmefra (samme alder som meg) prøvde å overtale meg til å bli med på Roskildefestivalen. Hun la vekt på at det var bra lineup, en kul opplevelse og at jeg garantert ville kose meg. Jeg avfeide det med en gang. Sa at jeg aldri i livet kunne tenke meg å være på en festival over så mange dager. En uke på festival?? Stor folkemengde, gjørme og masse alkohol? Hell no. Hun ga til slutt opp.
Det samme med Idyll-festivalen hjemme i Fredrikstad. En nær festival med masse kjentfolk. Bli med, Kaja? Aldri i livet. Jeg bodde rett ved festivalen på det tidspunktet og hørte all musikken da jeg skulle legge meg. Karpe spilte på hovedscenen, men jeg følte ingenting. Ikke et snev av Fomo. Jeg puttet i sov i ro øreproppene mine, og la meg til å sove. Jeg har flere eksempler, men trenger ikke nevne alle her.
Var i ferd med å forfalle
Poenget mitt er at jeg har vært i min egne komfortable boble. Jeg har på mange måter hatt godt av å bli dratt litt ut av den. Volda drar meg ut av den. Jeg har kommet frem til at jeg vokser utrolig mye på å være her. Hvor chill det er å føle på Fomo kan diskuteres. Poenget er at jeg trengte å komme til et nytt sted med motiverte, unge mennesker. Jeg var i ferd med å forfalle, men nå trenger jeg ikke det. Det er godt å bli utfordret!!! Ikke la alderen din stoppe deg i å studere det du vil!
