Hei gutta! Skal vi snakke litt om damer, store muskler og masse penger ?

I skrivende stund ligger jeg på stranden i syden med en rosa paraplydrink. Hostellet jeg bor på er budsjett, og tross de billige middagene, blir det ikke restaurant hver dag. Men Pringles og Fanta Lemon blir det. Spart opp til turen fra jobben min som lærer. Et kvinnedominert yrke med lønn rundt gjennomsnittet. Det blir lite styrketrening her nede, men får lufta surfebrettet en del, og prøver å være med på yogatimene til den batikk-kledde belgieren som jobber her.

Maskuliniteten min føler jeg selv er i mer eller mindre behold. Allikevel, etter å ha ligget under parasollen her og blitt matet av algoritmen med tiktoks om hypermasculinity, tradwifes og sigma har jeg fått noen tanker om mannlige idealer, og at jeg ikke akkurat sklir rett inn i dem. 

For å sette ting litt i kontekst for dem som ikke er helt oppdatert: Samfunnet er i forandring, og det har dukket opp en del utfordringer for menn som resulterer i overrepresentasjon i alle samfunnets tapende grupper. Narkomane, kriminelle, ensomme og suicidale, menn stiller sterkest også her. 

Men det er ikke guttas utfordringer dette skal handle om. Det skal handle om de dårlige løsningene og rævva idealene vi blir presentert med, og hvorfor vi gutta må styre unna at vi gjør som i ballbingen i storefri, og spiller guttene mot jentene. 

Jeg skjønner det mann

Det er ikke til å legge skjul på at i store deler av historien, har det vært en ganske sweet deal å være mann. Det har også vært jobb, men med et slags monopol på gode muligheter var det lett å være kar. Verden var vanskeligere for damene, og de hadde rett og slett behov for oss. Ganske nice for gutta. Og det er heller egentlig ikke noe i veien for å ville gi økonomisk og fysisk trygghet til et annet menneske. Men den samfunnsstrukturen er vi på vei bort fra, og det med god grunn.

Damene har fiksa seg rettigheter og de tjener egne penger. Den fysiske tryggheten har vi i mer eller mindre grad greid å skape med den moderne samfunnsstrukturen. Velferdstaten gjør det både medisinsk og økonomisk mulig å være alenemor, eller bare leve livet sitt helt uten en mann. Sannheten er at damene rett og slett ikke MÅ ha noen mann lenger. Vi har mistet den tradisjonelle rollen vår, og mange sliter med å tenke nytt. 

Det har vist seg å bli vanskeligere for oss å date når damene ikke lenger er avhengig av oss. Vi blir mer ensomme, og all statistikk viser at det går hardt utover den psykiske helsen vår. 

Mange av oss blir samfunnstapere, og som Simen Velle ganske klønete sa tidligere i år: -De mest lukrative og få mennene vinner hele kaka. Dermed blir mange sittende igjen med, unnskyld begrepet, kuken i hånda.

Men er det kvinnenes feil? Nei, selvfølgelig er det ikke det, og det må vi slutte å late som. Dersom menn ser på egne problemer som et resultat av kvinnekampen, er det kanskje ikke så rart at de flokker til høyre i politikken. I et mer konservativt, tradisjonelt samfunn med mindre statlige ordninger, kan kanskje menn presse seg oppover med spisse albuer igjen. Kanskje blir damene tvunget til å finne seg en mann igjen?

Sorry Boys, tiden med veto på førersetet er nok over

Sannheten er at sympatien for min egen demografi dessverre har rent ut. Vi er nødt til å forstå omfanget og hensikten med kjønnskampen. Og hvorfor ikke tradisjonelle kjønnsroller er like sweet deal for damene.

For å være avhengig av et annet menneske kan være utrivelig, men også farlig. Maktbalansen mellom en tradisjonell kone og mann blir fort ganske ugrei. Vi har sett at kvinners muligheter blir i større grad blir begrenset. I tillegg får menn ganske stor grad gjort som de vil. I samlivsbrudd står en hjemmeværende kone igjen med svært lite økonomisk, som kan gjøre det vanskelig å stå på egne bein, og forlate usunne forhold. Om det er noen tradisjonelle sigmamales som leser dette, så har jo dere helt sikkert sett Exit. Mulig dere hadde fokus på hvor fete de gutta var, men det er kanskje også litt å lære fra de problematiske relasjonene disse gutta har til konene sine. 

Vi vet at partnervold er et stort problem, og oss mannfolk står for mesteparten. Uansett hvor snille gutter vi helt sikkert er, er relasjoner med ujevn maktbalanse en jævlig dårlig idé. 

På tide med ny taktikk

Sammen med budskapet om tradisjonelle verdier, blir unge gutter servert et ideal jeg får spysmak i munnen av. For å bli en bra mann skal du helst ha dritmye penger, Lamborghini og svære muskler. Du skal ikke vise svakhet, og du må selvfølgelig være i stand til å slåss. Det kryr av youtubere og andre mannlige påvirkere som hele tiden skal stille i boksekamp for å vise hvor mann de er. Når verdisettet blir kritisert, er svaret at det bare er bra å motivere unge gutter til «å ta vare på seg selv» og «ha høye ambisjoner». Men sorry mack, hverken å krige for stor rikdom eller svære biceps kommer til å gjøre noen mann lykkeligere. Langt mindre løse noen ensomhetsepidemi.

Så hvordan kan vi løse ensomhetskrisen hos menn, om det ikke er gjennom å gjøre damene avhengig av oss, eller bli rike alfamales med svære biceps? Jo, vi er kanskje nødt til å tilpasse oss det moderne samfunnet.

Damene har historisk sett lagt ned stor innsats for å være lukrative for menn. Så nå er det kanskje vår tur til å gjøre det samme. Og joda, gjør gjerne som «manfluencerne» sier; hold deg gjerne frisk gjennom trening, og ha store økonomiske ambisjoner. Men, om milliardærdrømmen eventuelt skulle gå i vasken, eller pappamagen skulle komme snikende, kan det kanskje være lurt å se på litt andre veier til lykke.

Jeg tror det kan være lurt å se på damenes egne relasjoner. Hvorfor har damer flere venner og mer langvarig vennskap enn menn? Hvorfor opplever ikke de ensomhet i like stor grad?

Og her kommer elefanten i rommet. Mye av det handler om å snakke om følelser, og å tørre å være sårbar. Vi gutta må bli bedre på å bygge egne meningsfulle relasjoner med empati og forståelse. Det må være rom for svakhet i manne-verden, og vi må lære oss å snakke om det. Tøffingkulturen må dø. 

En emosjonelt intelligent mann har både potensialet for å ha det bedre mentalt, men vil også være en lukrativ partner. Om du ikke tror meg, kan du spørre ei venninne om å velge mellom en mann som slår hull i gipsveggen når han taper i FIFA, eller en som får tårer i øynene av ekstrem oppussing. Men slapp helt av, du kan fortsatt bygge svære biceps og ha på flammecaps i tøff bil. Maskuliniteten har fortsatt en plass, men å tåle å vise svakhet er noe vi må lære oss.