Død over den autoritære dansesirkelen
Det var ikke fest-scenen som trakk meg til Volda denne gang, men det var hvertfall ikke ett minus. Jeg var gira, men kunne aldri se for meg de grusomheter jeg skulle oppleve.
Debatt - dette innlegget gir uttrykk for skribentens eigne meiningar.
Jeg har vært i Volda før. Jeg er ny student, men jeg har vært i Volda før. Jeg har vært på fest i Volda før, og jeg har danset i Volda før. Jeg har tenkt at her er folk fete, hippe og de har bøttevis med selvtillit. Wow så imponert jeg har vært. Den kuleste bygda, de kuleste folka.
Her bruker de klær fra vintagebutikker. Svære bukser, tynne bukser, ingen bukser. Anything goes. Gutta har piercinger og mullets, og kølappsystem. Damene har det i kjeften, og elsker hekla hatter. Fyfaen. Har Grunerløkka og Berlin fått ett kjærlighetsbarn her på Sunnmøre?
Nach er best i Volda
Jeg har vært på hippe, kule, og kreative fester i Volda. Ja, jeg har til og med vært på nachspiel i Volda. De beste nachspielene er i Volda, har jeg sagt til folk. Husker ett i Jaimaca. Eller var det Blåhuset? Eller nei, det må ha vært i Drømmehagen. Jeg var uansett blåst av banen. År går, og plutselig er jeg student i Volda selv. Det var ikke fest-scenen som trakk meg til Volda denne gang, men det var hvertfall ikke ett minus. Jeg var gira, men kunne aldri se for meg de grusomheter jeg skulle oppleve.
Etter en fadderuke med smalltalk, seige funfacts om meg sjæl, Ingrids drikkelek og hundreogfemti litt såre spørsmål om hvor gammel jeg er, var jeg rimelig klar for å danse litt. Helgen etter fadderuken var husfestene i gang. De sagnomsuste husfestene jeg husker fra besøkene mine i Volda. Kvelden er i gang, og etter ganske mange aluminiumspatroner med hvetebrus, kjennes det endelig trygt ut å bevege seg mot dansegulvet. Musikken er god, og jeg har tatt på meg solbriller som garanterer fritak fra uønsket blikkontakt. Nå kan jeg endelig slippe meg fri. Det skal danses. Bekymringsfritt.
Utelukker moshpit
Huset har fikset DJ, og folk koser seg. Jeg danser. Folk danser. Tøylene begynner å løsne. Så skjer det; det jeg aldri kunne se for meg skje her. I Volda, den hippe bygda med de legendariske festene. Til min store forskrekkelse begynner to av guttene på dansegulvet å skyve folk bakover, i hver sin retning. De lager en sirkel. Det er ingen drop på vei, så jeg utelukker raskt at det er en moshpit de lager. Jeg mistenker hva de gjør, men kan ikke tro mine egne øyne. De lykkes dessverre med prosjektet sitt ganske raskt. Vi er nå 10-12 mennesker som står i en sirkel, og danser mot hverandre. Slik at alle kan se hverandre. Jeg føler alle ser på meg, og alle føler jeg ser på dem. En grusom måte å organisere et frisluppet dansegulv.
I mitt stille sinn slår tanken meg, om at felleskap og at «alle skal med» er selve drivkraften bak denne sykdommen av et sosialfenomen. Vi skal danse i sirkel for å føle tilhørighet. Alle skal se alle. Ingen må stå alene i dansingen. For det er flaut. Neihvafaen. Fin tanke kanskje, men forferdelig i praksis.
Ingen vei ut
Så skjer det jeg fryktet mer enn min egen død. Et lite øyeblikk i egne tanker, så har det skjedd. Noen dytter meg i ryggen, og jeg står nå midt i sirkelen. En av guttene som var på vors i fadderuken kjenner navnet mitt, og begynner å rope det taktfast. Katastrofen er nå total. Flere henger seg på, og det forventes at jeg leverer mine beste dansemoves. Sirkelen er lukket, og det er ingen vei ut. Det finnes ikke nok ironisk distanse, lunka bjørnunger eller mystiske solbriller her i verden, til at jeg kan komme meg komfortabelt gjennom denne situasjonen. Men jeg har ikke noe valg. Jeg går for en go-to rutine jeg lærte på Roskilde i 2019, litt halvveis. Jeg later som jeg liker oppmerksomheten. Jeg får mild jubel. En annen stakkar blir dyttet inn, og lidelsen min er endelig over. Men det er ikke dansesirkelen. Den lever i beste velgående og ingen av deltagerne vet hvor de skal se, eller hvordan de skal få slutt på makkverket. Med jevne mellomrom blir noen villig eller motvillig, center of attention der inne i midten. Fandens verk, denne dansesirkelen. Og attpåtil, i Volda. Bygda med den gode festkulturen. Bygda med de hippe folka med svære bukser og mye selvtillit. Bygda der de skulle ha kontroll.
Hva skjedde med å skumpe rundt, danse litt her, danse litt der, og være fri fra de organiserte formasjonene som kun praktiseres i autoritære folkedanser som jenka og polka?!
Jeg kan ikke la dette skje. Vi kan ikke la dette skje.
Voldas studenter må ta til høygaflene og samles om å ta knekken på denne felles autoritære fienden.
Så marsjér med meg medstudenter, vi må frigjøre dansegulvene i Volda! Død over dansesirkelen!
